Iakttakelser

Et opplyst vindu i vintermørket. Noen er hjemme. Noe skjer der inne.

Om Turstien

Turstien er et lite boligområde der June bor sammen med sine to ungdommer.
Området ender i en snuplass før turterrenget og fjæra.

Det finnes en intern oppslagstavle og et felles samlingssted kalt Rådehuset, gitt til fellesskapet av en tidligere beboer, Harald Råde. Her arrangeres fellesaktiviteter – blant annet quizkvelder.

I Turstien finnes ingen korttidsutleie. Leilighetene leies ut til studenter, småbarnsfamilier og enslige eldre. De fleste husene er eldre tomannsboliger.

Folk vet hvem naboene er. De hjelper hverandre. Og de legger merke til ting.

Januar gjør noe med Turstien.

Ikke dramatisk. Bare merkbart.

Lydene er tydeligere nå. Dører som lukkes. Snø som knirker. Stemmer som bærer litt lenger enn de gjorde før. Det er færre folk ute, men flere spor. Man legger lettere merke til hvem som går hvor. Hvem som besøker hvem. Hvem som ikke gjør det.

Jeg går saktere i januar. Ikke fordi jeg må, men fordi det er lettere å se ting da.

Oppslagstavla er nesten tom. Det er alltid da jeg ser den best. Færre lapper. Mer praktisk informasjon. Håndskrift. Ingen farger som konkurrerer om oppmerksomheten. Bare korte beskjeder, skrevet av folk som regner med å bli forstått.

Det sier ofte mer enn man tror.

Rådehuset er i bruk igjen. Quizkveldene er tilbake, og denne gangen var jeg der hele kvelden. Jeg liker dem. Mer enn jeg pleier å innrømme.

Noen snakker høyere enn de tror i garderoben. Noen nevner et navn. Noen ler litt for sent. Mellom spørsmål og svar legger jeg merke til mer enn poengene. Jeg noterer ingenting. Ikke på papir. Bare mentalt.

Det er en vane jeg har.

Etter jul forsvinner mye av det som ellers dekker over sammenhengene. Pynten er borte. Tempoet er lavere. Det blir lettere å se hva som faktisk er der – og hva som bare var midlertidig.

Jeg samler ikke svar i januar.
Jeg samler inntrykk.

Nysgjerrighet er også en form for ro.